lørdag 3. oktober 2009

Femti-elleve-års-feiring

Har vært bortreist noen dager, jentene og jeg. Mens mannen i vårt liv er i USA, har vi besøkt mormor og bestefar i Grue - dvs mine foreldre. Fordi mamma/mormor hadde bursdag, og hun har nådd den flotte alder femti-elleve. 61 fikk jeg ikke lov å skrive, så da gjør jeg ikke det...

Min mamma og pappa har gått gjennom sitt livs tøffeste år etter at sønnen deres (og min lillebror) døde i fjor. Snart er det ett år siden, og sorgen har kanskje endret seg litt underveis, men allikevel: Å miste et barn er vel det tøffeste noen kan oppleve, selv om barnet er aldri så voksent. Men det er med stolthet jeg kan observere at foreldrene mine står på beina, at de står oppreist. Varm omtanke fra venner og naboer har sørget for det. Hele tiden har mamma og pappa hatt fokus på at de ikke skulle mure seg inne i sorgen. Så nær sagt hele tiden har de hatt omgang med venner og slektninger, tatt imot omtanken som har strømmet mot dem. Men de har også sørget for å ha en ventil i fysisk trening. Min nå femti-elleve-år gamle mamma har nesten hele tiden sørget for å løpe en mil tre ganger i uka - som hun alltid har gjort, og å spe på med litt styrke og pilates i tillegg. Pappa trener styrke to ganger i uka, og går turer. Det er så flott.

Så resulterte da også femti-elleve-årsdagen i 15 bursdags-SMS'er og 7 tilsvarende telefoner. I tillegg til at 8 mer eller mindre inviterte personer stakk innom en tur. Det må da være et bra bevis på at de har maktet å fortsette livet på et vis, klart å beholde sitt sosiale nettverk midt i sorgen. Visst er sorgen der hele tiden, men de har funnet ut at reiser til f.eks Tunisia og Danmark såvisst kan gjennomføres allikevel. Jeg er stolt av dem!

4 kommentarer:

  1. Det er godt se noen kommer seg videre etter sånt , vi mista vår sønn også for 9 mnd siden.
    på verst tenkelig måte ,uten få sagt farvel eller noe brev. Dine foreldre er nok vært heldig med vennekretsen og familie , for døden er ikke enkel å takle for mange , det er som de tror det er smittsomt. VI dyrker ikke sorgen men prøver leve normalt , men ser at det er tabu å snakke om han , det er som han ikke hadde vært til.Sier vi navnet hans , så tror jeg folk forventer sammenbrudd.
    Men flott blogg dette , jeg ser du leser mye av det samme som jeg , selv om mye har havnet i haugen skal leses, .
    Dragløperen slutta jeg jeg lese da jeg ikke klarte mer elendighet. Krim er oppdikta elendighet så det går . Jeg la meg som følger for en har mista alt for mange gode blogger fordi en ikke huska hva de het. De mest leste bloggene er litt på siden av hva jeg syntes er ok men så jeg innrømme at min blogg er nok langt på siden av hva andre liker. Sorg er ut.
    Men takk for tips i ABC innlegg.
    F.

    SvarSlett
  2. Kjære deg!
    Å miste noen som står nært og finne veien videre er så forskjellig hvordan man takler. Jeg mistet min mor for nøyaktig to år siden, i fjor sommer en av mine beste venninner og nå i sommer min mormor. Jeg har vært åpen og tydelig på at dette i stor grad har preget mitt liv. Utfordringen rundt meg er at det er mange som ikke har noen forutsetning for å forstå hva sorg er. Det har rett og slett ikke mistet noen ennå. Men, jeg har lært meg å ta vare på de gode minnene og fokusere på de.

    SvarSlett
  3. Så fint du skriver om foreldrene dine. Du har all grunn til å være stolt. Vær litt stolt av deg selv i samme slengen du, det fortjener du.

    SvarSlett
  4. Merete: Takk takk - jeg prøver! Det er bare så lett å glemme å rose seg selv, vet du...

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...