Vi mennesker vil gjerne ha kontroll over alt. Stålkontroll. Over livet. Pengene. Fritiden. Men hva har vi egentlig å stille opp med når naturkreftene slår seg virkelig vrange og viser kjempekreftene sine? Så små vi blir! Og så ubetydelige våre problemer blir i den store sammenhengen. Å sitte her med bihulebetennelse og hoste blir liksom...ja, mindre enn ingenting.
TV-bildene fra jordskjelvet i Japan med den påfølgende tsunamien er grusomme. Vi ser kjempebølger av beksvart vann velte inn over land, det knuser alt på dets vei, river med seg mennesker, dyr, hus, biler, busser, fly. Ingen aner hvor mange som er drept. Vi leser i avisene, f.eks. i denne reportasjen på VG nett hvordan mange, mange tusener lider og som ikke aner hva morgendagen vil bringe for dem.
Men samtidig lar vi oss fascinere av de små gledelige historiene, som den om 60-åringen som ble reddet 15 km til havs, flytende rundt på en bit av hustaket sitt. Og vi gleder oss med Bjarne Håkon Hanssen som endelig fikk bekreftet at sønnen hans, som er i Japan, lever og har det bra. Jeg er mamma selv og orker ikke å tenke på hvordan jeg selv hadde reagert hvis jeg hadde vært i den situasjonen. Det jeg vet, er at jeg ville blitt farlig sint hvis jeg hadde fått beskjed om at et ukjent antall engler fra Engleskolen var på vei for å redde meg, slik det skrives om i Dagbladets reportasje. I denne situasjonen tror jeg nok at engler av et helt annet kaliber enn det som nevnes i reportasjen ville være å foretrekke. Rett og slett.
Hm... englene kan kanskje ikke skade ( :) ), men jeg forstår reaksjonene rundt dette utsagnet! Enig med deg i at når slikt skjer, blir vi mennesker så små, det er så lite, omtrent ingenting vi kan gjøre for å hindre sorg og smerte i slikt. Godt å høre og lese om gode ting som skjer midt oppi alt dette vonde.
SvarSlett