Noen tanker på tampen av helga...

Som vanlig når det er lørdag, går vi til innkjøp av VG og Dagbladet, og jeg synes at helgebilagene i begge avisene er vel verdt å få med seg. I Dagbladets Magasinet i går var det et intervju med artisten Jenny Jenssen, som vakte interesse hos meg. Ikke fordi jeg er noen stor fan av henne, langt der i fra. Men de kom ihvertfall inn på hennes alltid tilstedeværende smil og optimisme, viljen til å ta seg tid til journalister osv. Hun svarte da at hun hadde tatt et oppgjør med seg selv etter at hun mistet sin bror da hun selv var i midten av 30-åra. Han døde da han var 30. Altså har vi noe til felles, Jenny Jenssen og jeg. Jeg var 34 da broren min døde i en alder av nettopp 30 i oktober i fjor.

Men Jenny Jenssen hadde altså tatt dette oppgjøret med seg selv. Det hadde nemlig gått opp for henne da broren døde hvor lite tid vi egentlig har. Det hadde hun lært av broren etter at han døde. Hvorfor skal man bruke tida på å gå og se framover mot neste sommer, høst, vinter og vår istedenfor å leve her og nå? Dermed hadde hun også sluttet å bruke tida si og kreftene sine på mennesker som ikke ga henne noe som helst tilbake. Hatt en slags "opprydding", rett og slett.

Jeg har aldri tenkt slik, at det går an å snu noe så tragisk som et ungt menneskes død til noe som er positivt for en selv. Fortsatt kan tanken på broren min få meg til å gå helt i vranglås, sorgen kan komme kastende på meg. Da forstår jeg ikke hvordan man skal kunne gå videre, det var bare oss to søsken og det er jo ikke så lenge siden han døde. Men kanskje jeg kan lære dette også - etterhvert? Det føles som en slags trøst, å snu en slik hendelse til noe positivt til tross for at det tilsynelatende ikke er mulig...