Stillhet

Det er deilig med stillhet. Kan forresten hende at behovet for stillhet også kommer av at jeg kun har sovet et par timers tid etter nattevakt... Uansett: I skrivende stund er min mann bortreist og ungene sover, katten er ute og har ikke tid til å komme inn, jeg har verken TV eller radio på, bare sitter og skriver litt på bloggen og koser meg med en tekopp. Helt herlig. Ihvertfall når man har ro nok i sjelen til å nyte det, slik jeg har nå.

Det er ikke alltid jeg har hatt det. Dere som kjenner meg vet jo hvorfor, etter det som har skjedd det siste året med sorgen over broren min. I den verste fasen da var stillhet uutholdelig. Å komme hjem til et tomt hus var uutholdelig. Å sette seg ned i et stille og tomt hus medførte bare at nervene omtrent kom ut av kroppen og la seg oppå huden, og jeg kunne bare høre mine egne altfor raske hjerteslag... Da var det godt å kunne sette på radioen, eller rett og slett flykte ut av huset en tur til alt roet seg ned igjen. Det var godt å være på jobb også, sammen med helt fantastiske kollegaer som tok hensyn og brydde seg på en utrolig flott måte. Men nå klarer jeg igjen å nyte stillheten slik jeg har gjort mye av livet. Jeg tar det som et godt tegn... Rett og slett et tegn på at sorgen som er der hele tiden etterhvert endrer seg litt om gangen og kan bli til mange mange gode minner isteden.