Et år siden

I disse dager er det et år siden broren min døde av lymfekreft, bare 30 år gammel. En tragedie, så klart, det går rett og slett ikke an å finne noen mening med at slikt skjer. Aller helst vil man grave seg ned der og da, eller i det minste dra dyna godt over hodet og sove til man har ridd den verste stormen av. Innimellom får man en følelse av uvirkelighet; det kan ikke være sant det som skjer. Tidligere har jeg skrevet om foreldrene mine/våre og hvordan de har taklet det.

Det er mange merkedager i løpet av et år. Jul, bursdag, påske, 17.mai - bare for å nevne noen av dem. Jeg hadde kanskje trodd at det skulle bli tøft å oppleve 1-årsdagen for hans bortgang. Men så skjedde det at jeg først utpå kvelden kom på at det faktisk var et år siden. Og så klart fikk jeg jo til å begynne med dårlig samvittighet for det - typisk meg. Men så tenkte jeg etter en stund at han antagelig ville det slik; at vi skal leve våre liv videre så langt det lar seg gjøre, og da gjør det sikkert ikke noe for ham at vi glemmer slikt... Svigerinnen min/hans kone hadde jo heller ikke kommet på det før litt utpå dagen. Kanskje høres vi kyniske ut for noen..? Men jeg velger heller å tro at det er helt i hans ånd. Et eller annet sted sitter han nok etter en langtur på sykkel og koser seg med en gedigen middagsporsjon og Bruce Springsteen-musikk i bakgrunnen, og nyter synet av oss; hans tøffe og sterke kone (å, som jeg beundrer henne!), den vakre lille krølltoppen av en datter de har, meg - storesøster - og foreldrene våre, og da ser han at vi på et eller annet merkverdig vis har klart å stå sånn noenlunde oppreist i stormen, at vi går videre selv om tunge stunder er der iblant. For; det er utrolig hva man makter når man må, når man ikke har noe valg i det hele tatt.