torsdag 15. oktober 2009

Et år siden

I disse dager er det et år siden broren min døde av lymfekreft, bare 30 år gammel. En tragedie, så klart, det går rett og slett ikke an å finne noen mening med at slikt skjer. Aller helst vil man grave seg ned der og da, eller i det minste dra dyna godt over hodet og sove til man har ridd den verste stormen av. Innimellom får man en følelse av uvirkelighet; det kan ikke være sant det som skjer. Tidligere har jeg skrevet om foreldrene mine/våre og hvordan de har taklet det.

Det er mange merkedager i løpet av et år. Jul, bursdag, påske, 17.mai - bare for å nevne noen av dem. Jeg hadde kanskje trodd at det skulle bli tøft å oppleve 1-årsdagen for hans bortgang. Men så skjedde det at jeg først utpå kvelden kom på at det faktisk var et år siden. Og så klart fikk jeg jo til å begynne med dårlig samvittighet for det - typisk meg. Men så tenkte jeg etter en stund at han antagelig ville det slik; at vi skal leve våre liv videre så langt det lar seg gjøre, og da gjør det sikkert ikke noe for ham at vi glemmer slikt... Svigerinnen min/hans kone hadde jo heller ikke kommet på det før litt utpå dagen. Kanskje høres vi kyniske ut for noen..? Men jeg velger heller å tro at det er helt i hans ånd. Et eller annet sted sitter han nok etter en langtur på sykkel og koser seg med en gedigen middagsporsjon og Bruce Springsteen-musikk i bakgrunnen, og nyter synet av oss; hans tøffe og sterke kone (å, som jeg beundrer henne!), den vakre lille krølltoppen av en datter de har, meg - storesøster - og foreldrene våre, og da ser han at vi på et eller annet merkverdig vis har klart å stå sånn noenlunde oppreist i stormen, at vi går videre selv om tunge stunder er der iblant. For; det er utrolig hva man makter når man må, når man ikke har noe valg i det hele tatt.

7 kommentarer:

  1. Et fint og tankevækkende indlæg om sorg, og hvor vigtigt det er at komme igennem alle højtiderne i det første år.

    "Men så tenkte jeg etter en stund at han antagelig ville det slik; at vi skal leve våre liv videre så langt det lar seg gjøre, og da gjør det sikkert ikke noe for ham at vi glemmer slikt.."
    Flot, at du er kommet så langt, og jeg er sikker på, du altid vil huske din bror.

    SvarSlett
  2. Nå kom det noen tårer her. Du utrykker deg så bra!

    SvarSlett
  3. Første gang jeg leste dette så begynte jeg å grine. Og tårene er ikke langt unna nå heller. Av og til skjer det ting som er vanskelig å forstå og som føles urettferdig. Men jeg tror på det du skriver - jeg er sikker på at broren din ser dere nå og er fryktelig stolt av dere. For at dere tør å gå videre.

    SvarSlett
  4. Veldig godt å lese. Tankevekkende og fint. Takk for at du deler.

    SvarSlett
  5. Så fint et innlegg!! Og ja, det er utrolig hvor mye man klarer når man må. Jeg mistet min eldste bror i en ulykke for 17 1/2 år siden, men enda går det ikke en dag uten at jeg tenker på han, slik er det sikkert for deg også.

    Ha en riktig god helg! :-)

    SvarSlett
  6. Hei Anita, har forsøkt å legge inn kommentar tidligere, men så fikk jeg ikke til ... Jeg vil ihvertfall gjerne si at jeg synes dette var veldig fine tanker. Jeg har ikke selv opplevd noe i nærheten av det du forteller, men dette er jo noe som ligger å lurer i tankene. Jeg vil også tro at det er slik du skriver her. Det tror jeg på:-) Jeg ønsker deg en god kveld! Klem:-)

    SvarSlett
  7. Veldig fint og gjenkjennelig skrevet om sorg. Når en etter hvert passerer de vonde merkedagene og ikke gruer seg for dem lang tid i forkant, men først kommer på dem utover dagen en gang, så kjenner en både et lite stikk av dårlig samvittighet og vet at en er på rett vei. Etter hvert kommer de vonde minnene om slutten i bakgrunnen for alle de gode minnene som gjorde at vi var glade i vedkommende. Og slik skal det være.

    klem

    http://litentanketank.blogspot.com/2008/05/slette-en-venn.html

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...