Typisk norsk å være god...

...sa tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland - var det etter OL i Albertville i 1992, tro? Vi var i lykkerus hele nasjonen, vi var norske, vi vant rubbel og bit. Det er ikke vanskelig å være enig med Brundtland i dette når vi er i medgang - stor medgang. Men hva nå? VG forteller i dag at Petter Northug vil beklage oppførselen sin etter gårdagens skiathlon. Da han ikke klarte å leve opp til våre - og sine egne - forventninger stakk han, uten et ord til pressen. Dette til tross for at lagledelsen innstendig oppfordret og ba ham si noe.

Jeg beundrer Petter Northug. Jeg må innrømme at jeg har stått og hylt i pur glede når han har rykket fra konkurrentene sine og vunnet. Jeg har ledd av uttalelsene "barneskirenn" og "kæm e kongen". Da har jeg vært så enig i at det er typisk norsk å være god. Men - hva med å være god i motgang? Hva med å se flere nyanser, litt andre sider av Northug? Det vil vi se! Vi vil se ham litt som Anders Jacobsen, som ser i kameraet etter hopprennet og sier ærlig at "det er litt vanskelig å prate akkurat nå", og vi kan se og høre at klumpen vokser i halsen hans. Vi vil se ham som stakkars Kristin Størmer Steira, som tappert sier at det er utrolig surt å tape en medalje, med en halv skotupp denne gangen. Var det tredje eller fjerde gang Steira kom på den forhatte fjerdeplassen i et mesterskap? Eller hva med Mats Zuccarello Aasen, som faktisk takket for å bli invitert til OL-studio som gjest. Shani Davis uttalte etter å ha tapt favorittdistansen 1500 meter at "jeg kommer tilbake, jeg får flere sjanser". Vi vil se den ydmyke siden, den rake ryggen som viser at man ikke har gitt opp. Da er man god, også i motgang.

Når det er sagt, var svenskenes lagtempo kjempeimponerende i går, og seieren høyst fortjent. Problemene norsk langrenns framtid står ovenfor, tror jeg belyses bra i Nettavisens artikkel. Glimrende skrevet!

Edit: Aftenpostens artikkel er vel også rimelig talende.