Her er jeg...

Ja, visst er jeg det. Oppegående, selvstelt og still alive. Stort sett veldig fornøyd med livet. Ikke verst. Og snart er det to år siden broren min døde. Hvor ble den tiden av? Og hvordan har jeg overlevd?

Vi var ikke flere søsken, bare han og jeg. Og savnet er fortsatt veldig stort. Men på en eller annen måte lærer man seg å leve med både savnet og sorgen. Når man må, så må man. Man har ikke noe valg. Krefter man tror man ikke hadde, henter man fram allikevel. Men følelsen av savn og sorg endrer seg. De er ikke fullstendig gjennompløyende og overveldende lenger, men de er der. Slik de er ment å skulle være. Men nå kan vi le. Vi kan fleipe og le av ting han sa, ting han gjorde, flire av hvor ekstremt ryddig og pertentlig han var (i motsetning til storesøsteren sin, for eksempel...). Et eller annet sted sitter han vel og følger med, tenker jeg. Med Springsteen-musikk på iPoden og en kjempeporsjon middag, slik han pleide.

Merete skrev diktet "Livsveven" til meg i en kommentar på et tidligere innlegg. Jeg er ikke troende, men allikevel liker jeg det diktet veldig godt:

Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet å gå,
vil Gud trekke teppet til side, og la oss riktig forstå.
At også de mørke tråder såvel som de lyse bånd,
var helt nødvendig for mønstret i Mesterens mektige hånd.

Tiden leger vel ikke alle sår, men man kan lære å leve med dem. Og det er en styrke å vite!