Arnaldur Indridason - "Irrganger"

Neimen - hvor er min store antihelt Erlendur Sveinsson blitt av? Jo, han har reist på ferie og blir bare såvidt nevnt i denne boka. Indridason har latt Erlendurs kollega Elinborg være hovedperson her. Hun er ganske annerledes enn sin eksentriske medetterforsker, men ikke mindre dyktig. Hun er utadvendt (i motsetning til Erlendur) og rolig (i motsetning til hissige Sigurður Óli, som er den tredje gjennomgangsfiguren i Indridasons bøker). Og denne tillitvekkende personligheten får hun god bruk for her.

En mann blir funnet med overskåret strupe hjemme i leiligheten sin. Noen dager tidligere har han vært på byen i Reykjavík, og puttet et ukjent stoff i drinken han kjøpte til en kvinne. Mannen, en fyr ved navn Runólfur, viser seg å være en ganske så anonym telemontør. Virker kjekk og grei, er veltrent og ordentlig. På overflaten. Men når Elínborg etter hvert begynner å skrape på overflaten og nøste i fortida hans, er det litt av hvert som dukker opp. Ikke minst bygdesladder, for avdøde Runólfur kom fra en bitteliten plass, og der lever bygdeormen sitt eget liv. Dette er vel noe alle vi som kommer fra små plasser kan kjenne oss igjen i. Etter hvert nøstes en skremmende historie opp.

Skrivestilen til Indridason er knapp som vanlig. Lite utenomsnakk. Men handlingen driver framover av seg selv allikevel. I tillegg var det morsomt med en kvinnelig helt for en gangs skyld, og ikke en utslitt særing. Når Elinborg i tillegg framstilles som sympatisk, er det hele veldig bra. Likte boka godt, rett og slett!