Supermamma...

...var jeg visst ikke. Selv om jeg gjerne ville. Å sjonglere full turnusjobb (50% av den på natta), med to døtre på 12 1/2 og 9 år (og tilhørende fritidsaktiviteter), en mann som er mye borte, oppmannsverv på håndballaget til eldstejenta, klassekontaktverv for klassen til minstejenta, en aldri minkende mengde skittentøy, en stadig økende mengde hybelkaniner og en stadig tilstedeværende dårlig samvittighet ble visst for mye for denne mammaen. For jeg skulle jo trent litt på Elixia også.

Skjønt...Hva er det å være supermamma? Det er klart - sånn kvinnesaklig sett - at jeg skulle fortsatt å kjøre på. Gitt F... i alle tegnene i kroppen som sa meg at jeg var litt ute og kjøre. Skuldersmerter, nakkesmerter, stadig kortere lunte, dårlig søvn både etter nattevakter og på natta ellers, nummenhet i kroppen - who cares? Well - I DO! Så; jeg gikk til sjefen min og bad om 20% permisjon fra den fulle jobben min. Før jeg møtte veggen på ordentlig. For et par uker siden var jeg så sliten at jeg tror jeg hadde begynt å gråte hvis noen så mye som pekte på meg. "Ikke noe problem, dette ordner vi," var svaret jeg fikk. Så dermed jobber jeg 80% fra nå av. Ser fram til å få en litt roligere hverdag, føle at jeg når med ting istedenfor at dagene blir en evig kamp. Kanskje det er litt supert også? Å kjenne sine egne begrensninger og ta hensyn til det? Å kunne trappe ned jobben litt og heller bruke litt tid på andre ting? Jeg velger å tro det.

Følg min blogg med bloglovin