Snart 2011 - Anita tenker høyt...

I god bokbloggerånd burde jeg sikkert ha oppsummert hvilken bok som var den beste, verste og så videre i 2010, men det orker jeg rett og slett ikke. Konstaterer bare at jeg har lest 52 bøker i løpet av året. Hvis dere er nysgjerrige på hvilke de er, kan dere klikke på denne linken.

På det personlige plan har jeg lært mye i 2010. Etter å ha forsøkt å være flink pike med full jobb ++ fra januar til november, gikk jeg ned for mer eller mindre full musikk i starten av desember. Det var kanskje det som skulle til for at jeg skulle forstå mine egne begrensninger. Når man ikke hører på hva kroppen forsøker å fortelle, må det sterkere skyts til, så man virkelig forstår hva som er greia. Kan hende den flinke piken hadde vært til stede lenger enn som så. Gjennom min brors sykdom og bortgang, for eksempel. Men jeg har ikke sett det før nå. Jeg har ikke sett at det har en sammenheng, hele greia. Kanskje jeg ikke har villet se det.

Da broren min ble syk, på høsten 2007, holdt jeg på med videreutdanning i intensivsykepleie. Siste del. Skulle skrive fordypningsoppgave. Fikk beskjed om diagnosen hans andre dag i første skriveuke. Men den flinke piken satte på seg skylappene og skrev. Skrev og skrev. Selv ikke et gigantisk panikkanfall etter at oppgaven var levert, fikk meg til å forstå. Selv om jeg gikk til lege og fikk avkreftet at jeg hadde en eller annen hjertesykdom - det var jo slik hele anfallet hadde artet seg. Nektet til fastlegens fortvilelse å bli sykmeldt. Så jeg fortsatte å gå med skylappene på og snakket meg opp en karakter på muntlig. Så flink var jeg. 2008 vinglet seg av gårde. Med opp- og nedturer. Men jeg holdt meg oppe, jeg. Flink og sterk som jeg var. Var tilstede da broren min døde på høsten, men husker at jeg faktisk reagerte på min egen reaksjon. Hvorfor knakk jeg ikke fullstendig sammen, slik alle andre gjorde? Hvorfor tenkte jeg kun på alle andre, bare ikke på meg selv? "Dette kommer jeg til å få betale for senere," husker jeg at jeg tenkte.

Jeg tror at "senere" har vært nå. Jeg har faktisk skjønt det. Bedre sent enn aldri. Og nå, i desember 2010, har jeg hatt god tid til å tenke. Til å hvile. Til å ligge på sofaen med en god bok. Jeg har ikke trent et grann. Jeg har registrert at jeg har vært så sliten at jeg har måttet ha hvilepauser etter å ha handlet melk og brød på butikken. Da jeg gikk grunnutdanningen i sykepleie, husker jeg det var en lege som tok fatt en litt for kjekk og grei pasient. "Kroppen og sjela henger sammen, vet du," sa han. Det kan hende at det er en grei leveregel man burde huske på. Jeg håper at 2011 blir et godt år, med mange gode opplevelser, og mange gode bøker selvsagt. Til uka skal jeg tilbake på jobb etter en måneds sykmelding, og jeg gleder meg stort!

Ønsker de som måtte kikke innom her et riktig godt nytt år!