Joda. Jeg så det vel komme, sånn egentlig. Innerst inne. Men er det ikke rart, at man tror man kan tie ihjel ting? At man tror at ting kan forsvinne dersom man ikke tenker på dem? At JEG - som faktisk har jobbet i helsevesenet i mange år - kunne tro at jeg kunne tie ihjel noe som gjaldt meg selv.
For jeg har jo vært sliten lenge. Fryktelig lenge. Av og til når vekkerklokka har ringt på morgenen har jeg vært så kvalm at jeg ikke helt har visst om jeg begynner å få omgangssyke eller om jeg bare er kjempetrøtt (nei, jeg er ikke gravid). Har hatt vondt i nakke og skuldre. Jeg har i perioder sovet elendig mellom nattevaktene, og når jeg skulle snu døgnet tilbake, har jeg liksom ikke klart å sove skikkelig da heller. Så endte det opp med en enorm matthet, der alt er tiltak. En konstant dårlig samvittighet for alt - selv om jeg vet at jeg ikke behøver å ha dårlig samvittighet for noe som helst. Konstant utrolig trøtt, uansett om jeg sov godt. Uansett om jeg prøvde å trene for å få overskudd. Uansett om jeg bøttet ned med appelsinjuice, klementiner - C-vitaminer i alle former. Effekt? Nei. Energi? Nope, absolutt ikke.
Det som virkelig vekket meg, var en kollega jeg jobbet med på nattevakt. "Du ser sliten ut," sa hun. "Men det jeg ser nå, er ingenting mot hvordan du så ut sist vi jobbet natt sammen. Da tenkte jeg at jeg måtte passe på deg, rett og slett." Tusen takk for ærligheten din, Heidi! Det var nemlig da jeg begynte å tenke. Jeg leste litt om utbrenthet på bloggene til Liv Hege og Amelie, og jeg følte liksom at det nesten var meg de skrev om. Ting begynte så smått å falle på plass. Brant jeg lyset i begge ender? Burde jeg få hjelp? Jeg hadde jo allerede trappet ned stillingsbrøken, jo... Men jeg slepte meg omsider til legen. Forklarte hvordan jeg hadde det. "Ja, det er nok av flinke piker der ute," sa hun. Og sykmeldte meg i tre uker. "Du kommer til å føle deg bedre etterhvert, helt sikkert. Men du må slakke på kravene. Om huset ikke er på stell til enhver tid, so what? Kos og hvil deg. Les bøker. Bak julekaker! Og ikke minst, gjør ting i ditt tempo!" Og jeg fikk beskjed om å vurdere hvordan jeg følte meg etterhvert.
Det har jeg tenkt å gjøre. Jeg skal bruke denne tida fornuftig, men ikke fornuftig på samme måte som før. Jeg skal gjøre ting som gir meg energi. Lese, skrive på bloggen, gå turer i frisk luft. Og ha min egen gå-sakte-aksjon der jeg stresser ned. Så håper jeg å være tilbake i gammel form snart.
Så flott at du har oppmerksomme og ærlige mennesker rundt deg. Mennesker som bryr seg. For det er ofte vanskelig å gå inn i de vanskelige tankene. Man vil liksom ikke helt ta inn over seg de vanskelige tingene som gjelder en selv.
SvarSlettKjempebra at du gikk til legen. Og at du har en legen som forstår.
Bruk denne tida godt. Ta tempoet helt ned, gjør det som gir deg energi.
Takk for at du er så åpen! Og lykke til i tiden fremover :-)
Bruk tiden, Anita - og vær i tiden. Lykke til!
SvarSlettPas rigtig godt på dig selv!
SvarSlettJeg har selv prøvet udbrændthed for ti år siden. Det tog lang tid, men det blev godt igen.
Så fint innlegg, Anita. Jeg kjenner følelsen - var der for mange år siden. Det er fint at du har selvinnsikt nok til å ta dette på alvor. Husk at du skal ta det med ro nå da. Ikke begynn å være flink om tre dager liksom.
SvarSlettJeg kobler også godt av ved å blogge faktisk. Det er en egen greie det der.
Vi følger deg i bloggverden og gleder meg til å fortsette med det. Ha fine dager!
Henger meg på og ønsker lykke til.
SvarSlettJeg sliter tidvis med det samme selv (trening hjelper ikke på alt).
Jeg er også en av de som gikk på en smell for noen år siden, og det tok tid å komme seg igjen. Sender deg mange gode tanker! Klem
SvarSlett