Irene Nemirovsky - "Storm i juni"

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men den gjorde virkelig inntrykk, og jeg skriver om den så andre kanskje kan oppdage hvilken sterk historie det er.

Den første delen, "Storm i juni", består av en rekke tablåer og episoder fra Frankrikes sammenbrudd under andre verdenskrig. Ulikhetene mellom de rikes, middelklassens og de fattiges måte å takle situasjonen på, er beskrevet både med alvor, varme og humor. Del to, "Dolce", skriver hun som en roman om livet i landsbyen under okkupasjonen. Hun kommer ikke lenger. Hun har i lang tid hatt en fornemmelse av at hun har kort tid igjen å leve, og tviler på at hun vil få fullført verket. I juni 1942 skriver hun testamentet sitt og noterer instrukser for barnas formynderske. 11. juli skriver hun til forlagsredaktøren sin og er overbevist om at hun ikke kommer til å overleve krigen som tyskerne og deres allierte fører mot jødene. To dager senere er det over, og 17. august 1942 blir Irène Némirovsky gasset i hjel i utryddelsesleiren Birkenau.

At boken endelig har sett dagens lys, er i seg selv en sterk historie. For også Nemirovskys mann ble tatt i 1942, og samme år drept. Det startes en klappjakt på de to døtrene deres, Denise og Elisabeth, men formyndersken tar hånd om barna, krysser Frankrike og holder dem skjult helt til frigjøringen. Med seg på reisen har de alltid en koffert, med familiens papirer, noen bilder og morens siste manuskript. Seksti år senere tar den gjenlevende datteren Denise mot til seg og åpner boken med de bitte små blyantbokstavene moren hadde brukt for å spare plass. Hun forstår at dette er morens livsverk. Dermed gis boka ut 62 år etter Irene Nemiroskys død, og går rett til topps på mange mange salgslister.