Roy Jacobsen - "Vidunderbarn"

Oslo øst i 1960-årene. Årvoll, Refstad, Tonsenhagen (i det området har jeg syklet og gått mang en tur, da jeg tenker meg om). Finn (romanens jeg-person) og muttern bor i treer'n i Traverveien, bare de to. Muttern er alenemor uten økonomisk støtte etter at kranføreren Frank forlot henne, men hun er en tøffing. Tar ting som det kommer. Finn er trygg og har det bra. Men så endrer ting seg for den lille familien: I løpet av kort tid når de får inn både en leieboer og Finns yngre halvsøster, Linda. Halvsøsteren er det noe underlig med, selv om det ikke skrives svart på hvitt i boka hva det er. Og leieboeren er en mann som ved sin oppførsel og talemåte gjør mor og sønn usikre.

Jeg føler at løgn står sentralt i boka. Livsløgner, for eksempel. Å holde fasaden uansett. Og det å forsøke å tie ihjel det som er vondt, uten at det vonde forsvinner av den grunn. Og hva er det egentlig med muttern? Hva er det med leieboeren? Finn blir utrygg - fundamentet i livet hans, muttern, endrer seg til de grader at han blir usikker på hvor han har henne. Det står skrevet mye mellom linjene, men det blir opp til oss lesere å tolke det.

Jeg likte boka veldig godt, bare jeg ble vant til Roy Jacobsens måte å skrive på. Og når man blir vant, ser man at språket er utrolig bra. Dialogene er skrevet på skikkelig Oslo øst-slang (jeg synes liksom jeg hører mannen min snakke!), og mange av beskrivelsene er veldig morsomme samtidig som boka er vemodig. "Vidunderbarn" bygger på "Seierherrene", som kom på 1990-tallet og som jeg ikke har lest. Men jeg tror jeg tar fatt på den nå, mens jeg holder på.