Du store min

Det lille fine bildet til høyre er Bloggurat-telleren min som jeg bare måtte lagre. Jeg lagret den kl 0115 natt til 9/4, for jeg måtte innom bloggen min på nattevakt også, i en stille stund. For nå er jeg inne i en bolk med nattevakter - igjen.

Jeg fikk melding på torsdag ettermiddag om at dette blogginnlegget var lagt som dagens anbefaling på lesernes VG. Så eksploderte trafikken. Og kommentarene. Det beste av alt; ingen surmagede kommentarer i det hele tatt. Ingen gjøker som har vært innom for å spre dritt. Jeg er egentlig mest fornøyd med at jeg har fått forklart litt av hverdagen vår, men jeg kunne ha skrevet mye mer. Jeg kunne ha skrevet om respiratorbehandling, titrering av pressorer, sedativa, observasjoner med Swan Ganz og Picco, CiCa-behandling, shunting, dødrom... Til alle døgnets tider. Men det gidder jeg ikke. Jeg tror folk skjønte hvor jeg ville.

For det spiller jo ingen rolle om man jobber på en intensivavdeling, som jeg gjør, eller om man jobber på sykehjem, i hjemmesykepleie, geriatrisk avdeling, lunge, hjerte, endokrinologi - you name it. Det er de færreste kropper som jubler av lykke over å skifte mellom dag, kveld og natt i et eneste sammensurium. For vi jobber ikke skift - vi jobber turnus, må vite. Poenget er at jobben må gjøres, 24 timer i døgnet. Det er vi som står der med pasienten og pårørende som ofte er i stor krise. Det er vi som må være profesjonelle og yte helsehjelp. Og da hadde det vært fint om det kunne komme noen positive ord fra Spekter.