Dan Brown - "Det tapte symbol"

Jeg har en viss erindring om at jeg slukte "Engler og demoner" og "Da Vinci-koden" da de kom ut. Jeg leste så jeg knapt klarte å legge dem fra meg. Men "Det tapte symbol" var tregere, gitt. Eller kanskje det er hjernen min som synes det blir litt vel mye "Brownske" symboler og mystikk?

Uansett; Robert Langdon må denne gangen - på kort varsel - overta som foredragsholder for å hjelpe sin gode venn Peter Solomon. Men kvelden tar en uventet vending. En uhyggelig gjenstand blir oppdaget. Langdon gjenkjenner den som en eldgammel invitasjon til en lenge glemt verden av visdom. Når Peter blir brutalt kidnappet, forstår Langdon at hans eneste håp for å redde vennen er å akseptere den mystiske invitasjonen. Det blir som sagt litt vel mye mystikk og symboler etter min smak, og til slutt orket jeg dessverre ikke å lese mer. Når det er sagt, har jeg lyst til å tilføye at den godeste Langdon blir litt vel striglet og forutsigbar etter min smak. Noen av adjektivene er atletisk, attraktiv og intelligent. Han tar moralsk riktige valg, har en fantastisk hukommelse og liker ikke særlig godt berømmelse. Litt annerledes enn de antiheltene jeg liker å lese om, altså.