onsdag 18. mai 2011

Å løpe i et hamsterhjul - eller: noen ord om utbrenthet

Før jul kræsjet jeg. Pang. Superenglevingene mine sluttet å fungere, kanskje de falt av? "Utbrent", sa legen og sykmeldte meg i en måned. Javel. Nederlaget føltes knusende. Multitaskingens nederlag. Å organisere turnusjobb, unger, treninger, kjøring, henting, hverdag, middager og klesvask med mannens ukeskjema krever sin kvinne. Hvordan ble jeg egentlig logistikksjef i heimen, forresten? Listen over gjøremål og “må bare-ting” var endeløs oppi hodet mitt, som er vant til omdreininger på høygir og ihvertfall ikke tomgang. Som å løpe i et hamsterhjul. Kombinert med stadige meldinger fra jobb om manglende vakter og økende antall pasienter fikk jeg bare enda dårligere samvittighet over å være borte. Jeg burde jo ikke ha vært hjemme, tenkte jeg, jeg burde jo ha vært på jobb! Nå nylig var jeg hos legen igjen. Senebetennelse i skulderen denne gangen, den blir liksom ikke helt bra. Skal til MR etterhvert. "Hmmm," mumlet legen mens hun leste journalen min halvhøyt og kikket på meg over brillene, "du, jeg leser før jul her: Sliten og trett, aldri uthvilt, ikke noe krefter, må hvile etter små gjøremål, gleder seg bare til kvelden når hun kan legge seg til å sove igjen... Husk at alt henger sammen! Du har antagelig ikke vondt i skulderen utelukkende på grunn av feilbelastning, men det henger sammen med dette jeg leste her. Kroppen husker!"

Å slutte å leke superkvinne krever også sin kvinne. Å klare å hoppe ut av dette hamsterhjulet er ikke lett. For det går så fort, og når man hopper av er det lett å gå på trynet. Å se sitt eget liv opp mot hva samfunnet liksom forventer av meg er ikke enkelt. At jeg liksom bør, skal og må jobbe fulltid, har jeg forstått er forventet - det snakker jo stadig politikerne om. Men jeg har faktisk valgt - klok av skade - å trappe ned til 80% stilling etter smellen før jul. Nå begynner jeg snart å jobbe færre nattevakter også, etter at kroppen omsider har nådd fram med budskapet om litt mer fornuftig døgnrytme. VG skriver en artikkel om hvordan men skal unngå å bli utbrent. Det er vel og bra, men som sagt er det ikke lett å se seg selv når man lever et liv i 110 og kanskje er på vei ned i sentrifugen for full musikk. Tidligere værmelder i TV2, Benedikte Rasmussen, stod nylig fram i VG med sin historie om hvordan hun møtte veggen. Det er beundringsverdig og modig, synes jeg. Og viktig, så får man satt fokus på saken. Det er jo et stort problem. Hva så med meg? Jeg forsøker å forebygge videre. Innimellom føles det som om jeg balanserer på slakk line, men det går. Jeg har sluttet å leke superkvinne, sluttet å prøve å få tid til alt. Jeg har ingen englevinger lenger og flakser ikke hit og dit i stort tempo. Jeg øver meg på å si nei. Og føler at jeg er noen skritt på veien.

7 kommentarer:

  1. Det er viktig det du skriver om, synes jeg. Jeg har alltid vært litt smårar, og det gjør det kanskje enklere ikke å føle at jeg må leve opp til alle andres forventninger nå som voksen. Jeg har jo forventninger til meg selv, men jeg håper at de er noenlunde i takt med hva jeg faktisk har evner til å oppnå. Jeg er overbevist om at man kan velge bort "tidsklemma" og alt som hører med om en begynner å være litt mer bevisst egne valg.

    SvarSlett
  2. Å krasje i veggen er og blir en vond affære, og ettervirkningene kan sette seg på de rareste steder. Flott at du har en lege som ser sammenhengene :) Sånn ellers går det fint an å bli utbrent av å prøve leve opp til forventningen om at man ikke skal bli utbrent også :P Det er en formidabel jobb å lære seg å si nei når det trengs, balansere tid og krefter, selv om superkvinne-instinktet skulle prøve å lure deg til å tro at det burde være kjapt og greit unnagjort. Lykke til med å pusle sammen hverdagen og deg selv igjen!

    SvarSlett
  3. Tusen takk for at du deler erfaringen din! Er nok mange som kjenner på dette hamsterhjulet. Hvordan det bare snurrer rundt og rundt og rundt, og det er nesten umulig å hoppe av. Håper du lykkes med å ta grep om hverdagen. Flott at du sier nei. Det krever sin kvinne, men er høyst nødvendig mange ganger!

    Ha en fortsatt fin kveld! :-)

    SvarSlett
  4. Det prikket i armene mine, jeg hadde "sting" i hjertet og hodet føltes som en vannmelon. Dette er nå 9 år siden. Jeg klarte å stoppe i tide. Hadde kallenavnet Propella (som bildebloggen min er en påminnelse om) og var konstant på farten. Kroppen gir beskjed. Lytt til den! Ikke la den dårlige samvittigheten som du garantert kjenner på iblant få gripe taket. Det vanskeligste ordet er "nei". Jeg er etterhvert blitt en ekspert på NEI :-)

    Føler med deg og vet hva du går gjennom. Det er et liv på andre siden, men du må legge om kursen. Lytt til legen. Slapp av. Og tenk - at verden går videre på enkelte områder uten deg også, når den må :-) Klem fra en som har vært der og som ikke vil tilbake. Husk - at i motbakker går det også fremover :-))

    SvarSlett
  5. Takk for fine ord, alle sammen. Jeg føler at jeg er på rett vei, men siden jeg generelt er utålmodig anlagt må jeg være forsiktig underveis. Å skynde seg langsomt har alltid vært vanskelig for meg, uansett...

    SvarSlett
  6. Så bra at du forteller om dette - åpent og ærlig. Jeg tror de fleste er slitne innimellom, og mange er av og til mer slitne enn godt er, men uten å gjøre noe med det, og uten å ville vise det overfor noen.
    Vi må ikke ha så mange gjøremål, mase med så mye, at vi ikke kan nyte nået eller kjenne at vi lever. Både barn og voksne kan ha godt av å skru ned aktivitetsnivået litt. Men det forutsetter at vi har tid og ro nok til faktisk å kunne kjenne etter hvordan vi har det nå, og bestemme oss for hvordan vi ønsker at det skal være i fortsettelsen.
    Jeg har av og til tenkt på stress som et slags dop - det gir en tilfredsstillelse å ha veldig mange jern i ilden, føle seg betydningsfull, løpe fra gjøremål til gjøremål. Det kan ta tid å få stresset ut av blodet.
    Noen ganger kan det også være sånn at det er behagelig med stress - man har hele tiden en god unnskyldning for ikke å tenke eller føle.
    Lykke til videre med å finne et fornuftig, akkurat passe aktivitetsnivå :-)

    SvarSlett
  7. Hei, jeg leste innlegget den 19 mai også og tenkte å skrive noen ord til deg, men så var det det at noe annet krevde oppmerksomheten min og så glemte jeg det ut inntil i dag.
    Jeg synes du har skrevet et flott og viktig innlegg. Det er ikke enkelt å fortelle slikt. Men så bra at noen gjør det, for jeg tror det er flere i dagens 110 turbosamfunn som opplever nettopp dette som du beskriver.

    Veldig godt skrevet!

    Ønsker deg roligere og bedre dager. Det ser ut som du har funnet et nytt og bedre mønster. Bra.

    God klem

    SvarSlett

Det er veldig hyggelig hvis du legger igjen en kommentar!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...