Nullstilling - Anita tenker høyt.....

Det er ikke noe gøy å møte veggen. Slett ikke. Men av og til er det kanskje nettopp det som skal til for at kroppen, og ikke minst hjernen, skal få tid og mulighet til å nullstille seg? Når kroppen over lang, lang tid har ropt ut signaler om at den har behov for hvile og ro, uten at undertegnede har hørt det (eller ikke har villet høre det...), så er det vel en kræsjlanding som skal til. Et slikt kræsj som jeg har opplevd nå. Det er nesten fascinerende å oppleve at jeg har behov for hvilepauser etter å ha strøket klær eller å ha handlet melk og brød i butikken. Kanskje den store forskjellen er at jeg nå hører på at kroppen faktisk trenger disse små pausene, og faktisk lar den få hvile seg. Det må være et skritt i riktig retning, tenker jeg. Men jeg ser jo et slags mønster. For det var etter at broren min ble syk og etterhvert gikk bort at jeg fikk vondt i muskler, vondt i nakke og skuldre osv. Etter dødsfallet passet jeg ikke på meg selv i det hele tatt, gikk nok altfor raskt tilbake i jobb. Kjente egentlig ikke så veldig nøye etter hvordan jeg hadde det. Men jeg var veldig opptatt av at alle andre skulle ha det bra. Og jeg husker at jeg faktisk tenkte at "dette får jeg sikkert betale for senere". Kanskje jeg betaler nå, jeg vet ikke.

Jeg velger å se det på denne måten: Jeg har fått en mulighet nå til virkelig å tenke over hva jeg vil bruke tiden min på, sånn etterhvert. Og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke skal jobbe 100% på en god stund. Å gå ned til 80% var smart - selv om jeg altså møtte veggen rett etterpå. Men når jeg sitter sammen med mannen min og ungene våre på kveldene nå og ser på "Jul på Månetoppen" og håndball-EM, så vet jeg at det er det som virkelig betyr noe. Jeg har fått utrolig mange "god bedring"-hilsener fra nåværende og gamle kollegaer, det er veldig hyggelig å vite at de tenker på meg. Jeg gleder meg til å gå tilbake til jobb, for jeg trives jo så bra og er sikker på at det er verdens hyggeligste arbeidsplass. Må bare samle litt mer krefter først.....