Så er da endelig ski-VM sparket i gang, med åpningsseremoni i Oslo i kveld, noe som blant annet kan leses i denne reportasjen i VG. Som jeg har skrevet tidligere, for eksempel både her og her og her, blir jeg altfor lett revet med under mesterskap av ymse slag. OL, VM, håndball, fotball, ski... Tja. Kort sagt. Dermed går jeg spennende dager i møte igjen. Sannsynligvis kommer jeg nok en gang til å sitte og bli så rørt at tårene renner (jeg gråter jo til og med under repriser på OL-kavalkader, for eksempel). Eller hyle høyt av glede når min favoritt vinner, nesten på nivå med min mann når han ser fotballkamp på TV (men jeg skal prøve å unngå å skalle ned en lampe, slik jeg har gjort før en gang, da Norge vant en håndballkamp og jeg spratt opp og skrek). Dessuten gleder jeg meg også til NRK sin dekning av VM, jeg synes de er usedvanlig gode på vinter-sport.
Vel: Bare å bunkre opp med god kaffe og te, så blir det så bra så... Er man sportsidiot så er man.
Jeg blir nesten litt nedfor når jeg leser slike entusiastiske innlegg, for et sted på veien mistet jeg min sportsfanatisme. Tror nok min ekstreme sportsidiotsamboer har skylden, det ble rett og slett for mye for meg. Fotballen har jeg gudskjelov beholdt, men jeg klarer ikke lenger engasjere meg i div. andre idretter. Det begrenser seg til hopp og sprint, liksom, og hvor wannabe er vel ikke det! Det er faktisk et ordentlig savn, men hvem vet. Kanskje jeg endelig kommer over traumene og forfatter et slikt herlig innlegg som du nettopp har gjort, jeg også :) Du må fortsette med slike sportsglade innlegg!
SvarSlettWell - if you can't beat them, join them..
SvarSlett