Jeg har begynt å følge med på programserien "Hvem tror du at du er" på NRK, hvor kjente personer leter etter sine røtter. Opprinnelig er det et britisk konsept, men versjoner har blitt sendt og sendes blant annet i USA, Canada og Australia.Jeg har syslet med hobby-slektsgranskning i mange år, som jeg skrev om her og her. Jeg har snakket med foreldre og besteforeldre, surret rundt i kirkebøkene på nettet, fått hjelp fra Solør slektshistorielag og etterhvert klart å finne mange aner. Stort sett har det gått ganske greit på min side, da jeg er 3/4 hedmarking med hovedvekt på Grue, Brandval og Finnskogen. Med noe innslag av svensk og finsk. Og 1/4 Oslojente, da. Verre med mannen min, som er en slags cocktailblanding fra Oslo, Eidsvoll, Sunnmøre, Bohuslän og Skåne. Muligens med en dråpe portugisisk blod også. Og jeg glemte jo å nevne at oldefaren hans er født i Wisconsin, USA. Men det gjør ikke så mye, det er selve letinga som er morsom. Plutselig står du faktisk der og har funnet nåla i høystakken.
Har du lyst til å begynne å lete i slekta også? Det finnes mange bøker å kjøpe for å komme i gang. Et bra sted å begynne kan være nettstedet slekt.no. Her ligger det mye nyttig stoff, blant annet lenker til folketellinger og kirkebøker (både scannede og de som går an å søke i). Det lureste er kanskje å starte her, hvor det ligger ti greie råd for nybegynnere. Ellers kan "slektsskolen" være grei å se på. Hvor langt bakover i generasjonene man kommer - ja, det kan være spennende å finne ut. Er man ekstra nysgjerrig, kan man jo delta i National Geographic sitt "The Genographic Project". Eller lese i Bryan Sykes' "The seven dughters of Eve", som jeg har skrevet om her. Èn ting er sikkert; man blir fort revet med...
Det var artig å se at det er flere som har oppdaget spenningen ved slektsforskning, og gleden ved plutselig en dag å finne den manglende biten i puslespillet! :)
SvarSlettJeg synes også det et spennende å forestille seg hvem forfedrene var (som personer), og hvor og hvordan de levde livet sitt. Mye har forandret seg, oftest til det bedre...(!?)
Det er veldig spennende med slektsforskning:) Selv har jeg forsket litt på nettet og funnet ut litt om besteforeldrene mine og deres foreldre osv. Ser selv på det programmet, synes det er spennende å følge med på:)
SvarSlettJeg syntes det aller viktigste for de som er helt nye er å huske på å begynne med slektninger som fortsatt lever. "Alt" annet lar seg spore opp, men den kunnskapen de sitter inne med, både om tiden de levde i og slekta, forsvinner når de blir borte. Selv har jeg en oldemor på 99 år som er klar i toppen og hun har jeg intervjuet mye opp igjennom årene(har også filmet henne).
SvarSlettSlekta har interessert meg siden jeg var ei lita jente. Jeg er nok en god miks av litt forskjellig, aller mest er jeg jo norsk men jeg har også svensk og tsjekkisk blod i årene.
Har forresten alle sesongene av BBCs versjon av "Who Do You Think You Are" på DVD. Flott serie! Så langt har jeg bare fått sett første episode av den norske versjonen men planen er å se resten på nett-tv når jeg har anledning.
Så fint å ha oldemor på film, Ladybug! Det er som du sier, den kunnskapen vi kan hente ut fra de eldre, er uvurderlig. Farmoren min var ustoppelig da hun satte i gang med sine historier, og hun husket masse om mye og mangt som er artig å ha fått med seg.
SvarSlettDet har uansett blitt en fin hobby for meg, og veldig ålreit å pusle med innimellom. Moro at slike TV-serier sendes, så flere kan få øynene opp for dette!
Morsom titel.
SvarSlettJeg har også fundet mange af mine forfædre, og for nylig fandt min mor et gammelt foto, som jeg regnede med var min tipoldemor (oldemors mor - ved ikke om det hedder det samme på norsk). Jeg lagde det ud på facebook, og tre dage senere fik jeg kontakt med min fars kusine - hun genkendte heldigvis min tipoldemor, så nu har jeg fået bekræftet navnet på hende.