OK, jeg takler nattevakter hos pasienter på respirator som i tillegg har CiCa dialyse, Picco, 2-3 pressorer, gjerne 3-4 andre infusjoner gående - og da føler jeg at jeg har kontroll. Og jeg får ihvertfall ikke hodepine, som oftest.
Som jeg skrev i fjor omtrent på denne tida, synes jeg en indian summer kan være helt strålende. Og jeg håper vi får en slik i år! Om vi ikke hadde reist til Italia en uke i sommer og nesten blitt levende kokt der, hadde det neimen ikke blitt mye varme på oss i sommer. Derfor: Fin høst - ja takk!
Lykke kan være så mangt. For eldstejenta er det nok toppen av lykke når en eller annen venninne ringer på døra og spør om hun vil være med ut. Så slipper hun å være inne sammen med (de stadig eldre og stadig teitere) foreldrene sine. Minstejenta føler nok definitivt at lykke består av fri tilgang til fjernkontrollen, eventuelt PC'en, gjerne i sofakroken sammen med en god venninne og en svær pose med godis. Min kjære er aldri mer happy (eller høyrøstet for den del) enn når favorittlagene i fotball vinner.
Det er ikke det at jeg er tjukk eller noe. Men faktum er at kiloene har sneket seg på, i takt med at jeg er mamma til to og ikke akkurat har prioritert trening de siste årene. I tillegg er det ofte blitt mange lettvinte og lite gjennomtenkte middagsløsninger. Den gamle favorittbuksa mi nekter jeg å kaste, men den ligger fremdeles godt i skapet og jeg får den ikke på meg. Noe må gjøres! Men hva gjør jeg når sjokoladen roper på meg fra godishylla og jeg føler at selvdisiplinen ikke akkurat er på topp? VGs artikkel om 50 smarte valg er derfor helt glimrende for meg. Hva kan byttes ut for å spare kalorier? Smart. Jeg hater nemlig å være sulten.
Grønt lag:
...akkurat nå å vite at nattevakten er en time kortere fordi vi har skrudd klokka en time fram i natt. Rett og slett. Snart hjem og sove!!
...blir det lite med både lesing og blogging. Lite motivert til både det ene og det andre. Og det finnes andre grunner også. Først; syk to dager, med mye tid i horisontalen i sofaen uten krefter til annet enn å glane på TV. Så; når litt krefter er der, er strikketøyet særdeles greit å holde på med - jeg strikker jo veske! Forhåpentligvis blir den ferdig etterhvert også. Å strikke kan man jo gjøre mens det er noe bra på TV.
2010! Noe av det jeg liker best med at et nytt år står for døren, er å kjøpe ny innmat til Filofaxen min. Så utrolig mange blanke ark og tomme dager å fylle! Så mye å glede seg til! Plotte inn bursdager, treninger, møter, håndballkamper... Og fort kan det bli rent for mye av både det ene og det andre, når jobben kommer i tillegg. Jeg øker fra 80 til 100% stilling neste uke - halvparten på natta, resten på dag og kveld. Det blir spennende å se hvordan det blir.
Jeg blir visst rørt av alt for tiden. Alt. Rett og slett. Er det fordi jeg begynner å bli gammel? Nei, jeg er bare 35. BARE 35. I min beste alder, velger jeg å tro, og å si. Uansett: Det kan være ganske slitsomt å være så lettrørt, litt pinlig også. Og merkelig. Kanskje spesielt for ungene, som ser mammaen sin bli blank i øynene i de utroligste situasjoner. Noen eksempler følger her:
*Håndballkamper.
A)Jeg blir rørt når J-11 spiller glimrende håndball og maler i stykker et lag som tidligere har banket motstandere vårt J-11-lag har blitt slått av (og spesielt rørt blir jeg når eldstejenta scorer 3 fine mål fra høyrekanten, selv om mamma oppmann absolutt ikke må vise det fra benken.)
B)Jeg blir rørt når J-8 spiller kamp, sånn generelt. Bare se idrettsgleden, da! (Og spesielt rørt når yngstejenta går ut og støter og dytter litt i forsvar, og når hun jubler relativt vilt etter å ha puttet inn et mål eller to)
*Skoleprøver
Jeg blir rørt når jentene kommer hjem med gode resultater på prøvene sine. Og stolt. Men mest rørt, faktisk. (Selv om yngstejenta ved et tilfelle trodde at jeg fikk tårer i øynene fordi jeg var skuffet pga at hun hadde gjort en feil på prøva si. Det måtte forklares: "Neida, jenta mi. Jeg er rørt fordi du er så innmari flink! Kjempeflink!")
*Skoleavslutninger
Klart jeg må blunke fort når ungene står på scena. I kveld hadde vi blant annet gleden av å høre ca 60 tredjeklassinger synge "En stjerne skinner i natt" fra scena på Skogmo skole. En av mine absolutte favoritt-julesanger. Klart jeg blir rørt. Jeg blir jo rørt når jeg hører den på radio også. I morgen er det sjette klasse som har juleavslutning. Bare å bunkre opp med Kleenex eller noe lignende.
*Ymse TV-programmer
Ekstrem oppussing", for eksempel. For noen uker siden så jeg også "Apollo 13" igjen. Jeg har vel sett den sikkert fem ganger før, men hvem gråter på samme sted som tidligere? Og hvor ofte har jeg sittet og tørket øynene ved ulike skirenn, fotballkamper, håndballkamper, you name it...?
And the list goes on and on........
Innlegget får få samme tittel som min absolutte favorittlåt fra Guns'N'Roses. Alltid er november så tung å komme gjennom, ihvertfall for min del; mørkt når man reiser på jobb om morgenen, mørkt når man kommer hjem. Som de sa på P4 sin radiofrokost tidligere i morges, "Det er vel større sjanse for at det blir fred i verden enn at man ser sola på denne tida av året". Ungene har vært snørrete og småsyke, og nå når de er tilbake på skolen er det jeg som sitter her snørrete og småsyk.'Cause nothin' lasts forever
Even cold November rain...
Ønsker alle en riktig fin dag!
Vel, som mange kanskje har fått med seg, trives jeg best når jeg føler at sola virkelig varmer. Jeg må med et sukk atter en gang konstatere at det går mot vinter. Nå er det sånn kaldt og rått ute, og for meg er egentlig dette tyngste tida, når alt er rått og kaldt, gjerne ispedd litt tåke... For uansett hvor mye jeg banner og sverter over at jeg må måke fram bilen fra snøhaugen når jeg skal reise på jobb, er det jo tross alt litt triveligere når alt er hvitt ute. Derav bildet, som er tatt på en skitur en nyyyydelig vinterdag på nyåret en gang, og et møte med meg selv i døra... I dag har jeg også prøvd å trøste meg selv med noen søte stjerner på pekeren på bloggen, som jeg fant her, via den fine bloggen Tingenes tilstand.
Egentlig er jo fredag kveld min favoritt i løpet av uka - hvis jeg ikke er på jobb, da. Når man benker seg i sofaen en fredag kveld, har man hele, hele helga foran seg fortsatt. Men en søndag som i dag er ikke dumt det heller. Først sove litt utover morgenen, så håndballkamp med Ull/Kisa J-8 (som vant sin aller første seriekamp noensinne!), lunsj hos svigers, kaffe i koppen, fortsette å lese om "The white queen", kose seg inne, kanskje gå ut en tur etterpå, booke spinningtime til i morgen (for et endorfinkick kroppen fikk av spinningtimen på fredag!). Ro i sjela... Deilig! Nyyyte nå... Og lade batteriene til en ny uke med mange fine muligheter!
I disse dager er det et år siden broren min døde av lymfekreft, bare 30 år gammel. En tragedie, så klart, det går rett og slett ikke an å finne noen mening med at slikt skjer. Aller helst vil man grave seg ned der og da, eller i det minste dra dyna godt over hodet og sove til man har ridd den verste stormen av. Innimellom får man en følelse av uvirkelighet; det kan ikke være sant det som skjer. Tidligere har jeg skrevet om foreldrene mine/våre og hvordan de har taklet det.
Jeg har nå tatt høstferie, og sammen med litt avspasering og avdelingsbytter har jeg nå to sammenhengende uker fri fra jobben. Deilig! Jeg skal kose meg! Gleder meg til å være masse sammen med ungene og håper å få tatt noen turer i skog og mark for å se på alle de vakre fargene som er nå. Det er vel heller ikke så dumt å bruke litt av fridagene til å få ryddet og vasket litt i heimen, tenker jeg... Samtidig skal jeg lese masse (selvsagt!), og jeg regner med at det går rimelig fort å lese ferdig den siste Jo Nesbø-boka som er svært vanskelig å legge fra seg (ja - jeg synes den foreløpig er like bra som de andre!), men jeg har også en Håkan Nesser-bok som bare ligger og venter på at jeg skal lese den... En kopp te, et pledd og en bok; toppen!
