De som har lest bloggen min en stund, kan kanskje huske at jeg ikke har mange husmorgener innabords. I går var jeg på mitt livs første zumba-time, og jeg fikk da bekreftet mistanken om at jeg neppe har mange latinogener heller. Det er ikke mange hofter-med-kuleledd her i gården. Takket være min nå høyst berettigede mistanke, stilte jeg meg langt bak i mengden (bestående av 60 damer) under timen. Ikke stå foran og drite seg ut, må vite! Men du store min, det var moro - til tross for at jeg er redd jeg har Norges stiveste hofter. Neste zumba-time er booket til i morgen formiddag...For moro skal man ha det. Man får strengt tatt ikke mer moro enn man gjør det til selv. Og vi hadde det moro, alle 60! Vi var liksom en gjeng som danset og hadde det kjempegøy - sammen, som et team! På min gamle arbeidsplass var jeg en gang på et foredrag med en helt fantastisk bra foreleser som heter Trond Haukedal. Underveis i foredraget ble det nesten halleluja-stemning i salen. Et sted på hjemmesiden sin skriver han at
Alle vil være en del av et vinnerlag. Alle motiveres av å være en del av et godt fellesskap. Likevel føler ikke alle at de faktisk er det. Å sveise sammen, bygge enheter som fungerer og hvor alle får rom, samtidig som kursen og destinasjonen er tydelig - er kunsten med teambygging.OK, jeg ser at å trekke en parallell mellom zumba og teambygging er litt drøyt, men prinsippet er vel ikke det. Å ha det moro sammen med kollegaene sine og å føle at man er en del av et team som jobber sammen, er vel noe mange arbeidsgivere kunne ha tenkt over, kanskje?
